Livet er flott

Fra karrièrekvinne til løvemamma

Det er mange ting i livet vi gjerne skulle hatt kontroll over, og i de fleste tilfeller har man en viss innflytelse over hvilken retning livet tar, og hvilke grep som må gjøres for å komme din man har tenkt seg. I noen tilfeller spiller livet oss et pek og vi får virkelig kjenne på hvor små og ubetydelig vi kan være i den store sammenhengen.

Navnet mitt er Maja, og jeg er en helt vanlig mamma med helsefagutdannelse og etterutdanning i psykiatri. Jeg har organisasjon og ledelse, samt prosjektledelse fra Dragvoll, fordi jeg er lidenskapelig opptatt av å få være med på å utvikle og forbedre prosjekt jeg har tro på kan gjøre en forskjell, ikke bare for den enkelte, men også for en større gruppe. Likevel hjelper det ikke med flotte eksamenspapirer på prosjektledelse, når du innser at livet, slik du kjenner det, har falt i grus.

En vakker februardag i 2004 ble jeg mamma til en utrolig skjønn gutt. Hadde vært i elendig form under svangerskapet, men jeg visste at 9 måneder med kraftig ubehag var en liten pris å betale for et etterlengtet barn. Gutten heter Martin, og han hadde en storesøster som nesten ikke kunne vente med å få møte lillebror, og han hadde en familie gledet seg til hans ankomst. De første 2 døgnene med han på føden var magisk. Han hadde 10 fingre og 10 tær, samtidig som han hadde masse mørkt hår på hodet. Etter to dager fikk jeg mast meg hjem, fordi jeg ville starte på vår nye epoke i livet med en ekstra. Storesøsteren hadde vært som en drøm, så jeg hadde søkt henne ned i 50% plass i barnehagen, slik at jeg kunne nyte permisjonstiden med begge barna mine. – Det ble bare ikke sånn!

Etter å ha vært hjemme i rundt 4 timer, kom den første telefonen fra sykehuset om at prøvene som blir tatt av alle nyfødte ikke var helt som de skulle, så vi måtte komme tilbake. Dette var startskuddet for en årelang kamp for å få de ressursene og hjelpen Martin hadde behov for, samt en stillingskrig med det offentlige for å få verifisert at mitt barn faktisk hadde behov for ekstra oppfølging på ulike områder, uten at jeg skulle bli oppfattet som en hysterisk mor av den grunn.

Det var jo ikke slik det skulle bli…

Martin har blitt eldre nå, og mange ting har blitt ufattelig mye bedre en hva det var. Jeg har modnet og med tiden lært meg å leve med de kortene jeg fikk utdelt, og bruker min kunnskap og erfaring til å kunne hjelpe andre.